Jeg ligger og døser ute i hagesofaen, det er varmt, og jeg lytter til kjøttmeis-ungene som ble klekket i fuglekassa for en ukes tid siden. I starten var pipelydene fra de små så spede og umulig å gjengi med menneskestemmen. Det minner om isopor som gnikkes på vindusglass. Det må være minst to, kanskje tre fugleunger. Nå lager de pipelyder som ligner hes kvitring.
Kjøttmeis-foreldrene var på visning i mars, de viste umiddelbart interesse for den nye hjemmesnekra fuglekassa laget av min kjære samboer. Ikke så rart at huset falt i smak, den er er forseggjort med egen balkong.
Heldigvis er kassa plassert så høyt at den mesteparten av dagen er i skyggen. Foreldrene farter inn og ut for å levere småmark, og vingeslagene deres ligner lyden av rulle-r uten stemmelyd.
Jeg kjenner på en sterk nysgjerrighet, – skulle så gjerne ha montert viltkamera for å se på de gapende fugleungene.
To skjæreunger lager et lurveleven i nærheten, de herjer blant tretoppene, de tumler rundt som fjollete tenåringer.
Det risler og rasler når lønnebladene skjelver mens fønvinden gir en behagelig avkjølende følelse.
Suset av vinden kommer i bølger, den kamuflerer nesten helt larmen fra biltrafikken på E-18, noen få kilometer unna.
